I kunstverden refererer ordet klekking til en skyggeteknikk som innebærer skygge, tone eller tekstur. Teknikken er utført med en serie tynne, parallelle linjer som gir utseendet til skygge i varierende grad. Det brukes ofte i tegning og tegning, oftest i blyant og tegning med penn og blekk, selv om malere også bruker teknikken.
Hvordan bruke klekking
For tegning med blyant eller penn og blekk er bruk av klekking en av de enkleste og reneste måtene å fylle ut de mørke områdene. Ved å tegne en haug med fine linjer som er mer eller mindre parallelle, oppfattes området som helhet som mørkere enn de enkelte linjene er i virkeligheten.
Kunstnere bruker ofte klekkelinjer ganske raskt. Dette får områdene til å se ut som om de bare er en serie tilfeldig plasserte merker eller luker. Imidlertid kan en kunstner som er dyktig på teknikken, få selv de dypeste skyggene til å se rene ut.
Kvaliteten på påføringen av linjene avhenger helt av hvert enkelt merke. Linjene kan være lange eller korte, og de er nesten alltid rette. Noen linjer kan ha små kurver for å indikere subtile krumninger i motivet.
Selv om folk har en tendens til å visualisere klekking som "rotete" blyantsnitt (og de kan vises så med vilje i kritt- eller kulltegning), kan resultatene av å bruke teknikken også være veldig kontrollert, for eksempel i bleketegning, hvor den kan være gjort i ensartede, skarpe, rene linjer.
Avstanden mellom klekkemerkene dine bestemmer hvor lyst eller mørkt det området på tegningen ser ut. Jo mer hvitt mellomrom du legger igjen mellom linjene, jo lettere blir tonen. Når du legger til flere linjer eller flytter dem nærmere hverandre, ser grupperingen som en helhet mørkere ut.
Kjente kunstnere som brukte klekking, spesielt i tegninger og skisser, inkluderer Albrecht Durer, Leonardo Da Vinci, Rembrandt van Rijn, Auguste Rodin, Edgar Degas og Michaelangelo.
Crosshatching og scumbling
Crosshatching legger til et andre lag med linjer som er tegnet i motsatt retning. Det andre laget påføres i rett vinkel mot det første og bruker vanligvis identisk avstand. Bruk av crosshatching bygger illusjonen av mørkere toner med færre linjer og er veldig vanlig i bleketegning.
Klekking og kryssing er veldig lik i tegning, maling og pastell. Når de brukes vått-på-vått i maling, kan teknikkene skape toneskygging og blandinger mellom farger når en farge påføres over en annen.
Scumbling-teknikken er en annen sak. I maling beskriver scumbling en tørr pensleteknikk som brukes til å lage skygger med en liten mengde maling. Grunnfargen viser gjennom og skaper en gradering i farger i stedet for å blande de to fargene.
Når du tegner, er scumbling mer en forlengelse av klekking. Scumbling er litt som å krangle. Den bruker tilfeldig klekking sammen med uregelmessig sletting for å skape tekstur. Denne teknikken bruker også flere buede linjer enn i klekking, og linjene kan til og med være kronglete. Scumbling er en vanlig øvelse i kunstklasser.