Begrepet "sving" har brede assosiasjoner. For det første refererer det til en bestemt lilting rytmisk stil som er basert på en triplett underavdeling av rytmen. Denne fremdrivende effekten ble introdusert av skrittpianister på 1920-tallet og har vært et vanlig trekk ved jazz gjennom flere tiår.
Imidlertid refererer swing også til jazzstilen som var populær fra omtrent 1930 til rundt andre verdenskrig. Swingmusikk ble for det meste fremført av storband og nådde bredt publikum over radio, på plater og i dansesaler landsomfattende.
Storband
Før 1930-tallet fremførte små ensembler, vanligvis bestående av trompet, trombone, klarinett, tuba eller bass, banjo eller piano og trommer, jazz. Hvert instrument hadde en bestemt rolle i ensemblet, og bortsett fra melodien, ble deler ofte improvisert. Denne seksjonerte tilnærmingen ble overført til store band med swingmusikk. Men i stedet for et lite ensemble inneholdt swingmusikken en seksjon med tre eller fire trompetister, tre eller fire trombonister, fem saksofonister som ofte doblet på klarinetter, et piano, en bassist i stedet for en tuba-spiller, en gitarist og en trommeslager.
Swingband-arrangementer var i stor grad sammensatt, ofte av enkelt, gjentatt materiale eller "riffs", som vekslet mellom kontrapunktale linjer og intense unison-rytmer. Improvisasjon hadde også en utpekt rolle, og solister spilte mens resten av bandet, bortsett fra rytmeseksjonen, droppet ut eller spilte arrangerte bakgrunnslinjer.
Populariteten til swing musikk
En forklaring på swingmusikkens popularitet er at dens kjøreintensitet og forlatelse representerte glede og frihet i en tid da landet var gjennomsyret av harde tider. Den store depresjonen fikk amerikanerne til å lide, og dans til swingmusikk var en måte for folk å glemme bekymringene sine. I løpet av 1930-tallet symboliserte sving glede og letthet, hvor vekten gjenspeiles i Duke Ellingtons stykke, "It Don't Mean a Thing (If It Ain't Got That Swing)."
Viktige swingmusikere
- Count Basie: Betraktet som en av de fineste bandlederne i jazz, ledet Count Basie sitt orkester i nesten 50 år. Bandet hans var kjent for å spille enkle, ofte bluesaktige arrangementer hvor fokus var på den enkle rytmiske følelsen, et aspekt av swing som bandene i området forsøkte å oppnå.
- Gene Krupa: Krupa ble kjent på 1930-tallet mens han spilte trommer med Benny Goodmans band. Han hadde en flamboyant stil, noe som fremgår av innspillinger som Goodmans "Sing, Sing, Sing." Han regnes som en av de mest innflytelsesrike trommeslagere i jazz, ikke bare for sitt spill, men også for sin rolle i standardiseringen av jazztrommingsteknikk.
- Buddy Rich: Richs kraftige og raske tromming gjorde ham til en av de mest kjente trommeslagere for storband. Han spilte med Artie Shaw, Benny Carter og Frank Sinatra. Han ledet også sitt eget suksessrike storband inn på 1980-tallet, år etter svingens storhetstid.
- Freddie Green: Freddie Green var kjent for å definere rollen som gitar i en storband-setting, og likte en 50-årig karriere med Count Basies orkester. Hans gitarspillstil var kjent for sin harmoniske presisjon og måten den låses sammen med trommene.
- Tommy Dorsey: Dorseys signatur lyriske trombonspill gjorde storbandet hans til et av de mest populære under swing-tiden. Bandet hans inneholdt Buddy Rich, Gene Krupa, Frank Sinatra og mange andre toppmusikere.