I 2008 dukket det opp virusvarsler som advarte mot kriminelle som brukte visittkort eller papirlapper dynket i et kraftig gatemedisin kalt burundanga for å gjøre funksjonshemmede ofre før de angrep dem.
Finnes det et stoff som heter burundanga som kriminelle i Latin-Amerika har brukt for å inhabilisere ofrene sine? Ja.
Har kilder for nyheter og rettshåndhevelse bekreftet at burundanga regelmessig brukes til å begå forbrytelser i USA, Canada og andre land utenfor Latin-Amerika? Nei det har de ikke.
Viralhistorien, som har sirkulert i forskjellige former siden 2008, er nesten helt sikkert en oppspinn. Spesielt to detaljer forråder det som sådan:
- Offeret skal ha mottatt en dose av stoffet ved å berøre et visittkort. Alle kilder er enige om at burundanga (aka skopolaminhydrobromid) må inhaleres, svelges eller injiseres, eller motivet må ha langvarig lokal kontakt med det (f.eks. Via et depotplaster) for at det skal få en effekt.
- Offeret skal angivelig ha oppdaget en "sterk lukt" som kommer fra det medikamentbelagte kortet. Alle kilder er enige om at burundanga er luktfri og smakløs.
Hva er Burundanga?
Burundanga er gateversjonen av det farmasøytiske medikamentet skopolaminhydrobromid. Den er laget av ekstrakter av planter i nattskygge-familien som henbane og jimsonweed. Legemidlet er en deliriant, noe som betyr at det kan indusere symptomer på delirium som desorientering, tap av hukommelse, hallusinasjoner og dumhet.
Det er lett å se hvorfor stoffet ville være populært blant kriminelle. I pulverform kan skopolamin lett blandes i mat eller drikke, eller blåses direkte inn i ansiktet på noen, noe som tvinger offeret til å inhalere det.
Legemidlet oppnår sine "zombierende" effekter ved å hemme overføringen av nerveimpulser i hjernen og musklene. Den har flere legitime medisinske bruksområder, inkludert behandling av kvalme, bevegelsessykdom og gastrointestinale kramper. Historisk har det også blitt brukt som et "sannhetsserum" av politimyndigheter. I likhet med gatekusinen burundanga har skopolamin ofte blitt implisert som en bedøvende agent eller "knockout-narkotika" i begåelse av forbrytelser som ran, kidnapping og voldtekt.
Historie
I Sør-Amerika er burundanga assosiert i populær historie med drikkene som brukes til å indusere en transelignende tilstand i sjamanske ritualer. Rapporter om stoffets bruk i kriminell virksomhet dukket først opp i Colombia i løpet av 1980-tallet. I følge en Wall Street Journal-artikkel publisert i 1995 nærmet antallet burundangaassisterte forbrytelser i landet "epidemiske" proporsjoner på 1990-tallet.
"I et vanlig scenario vil en person bli tilbudt en brus eller en drink med stoffet," heter det i artikkelen. "Den neste personen husker er å våkne miles unna, ekstremt grov og uten minne om hva som skjedde. Folk oppdager snart at de har overlevert smykker, penger, bilnøkler, og noen ganger har de til og med gjort flere bankuttak til fordel for deres angripere. "
Selv om hyppigheten av slike overgrep antagelig har gått ned sammen med landets samlede kriminalitetsrate, advarer det amerikanske utenriksdepartementet fortsatt reisende om å være på vakt om "kriminelle i Colombia bruker deaktiverende narkotika for midlertidig inhabilisering av turister og andre."
Urbane legender
Bekreftede rapporter om burundanga-overgrep ser ut til å være mindre vanlige utenfor Colombia, men det betyr ikke at andre sentral- og søramerikanske land har vært immun mot rykter om voldtekt og ran begått av kriminelle som bruker det mye fryktede "zombiedrogen" eller "voodoo-pulveret" . "
En spanskspråklig e-post som sirkulerte i 2004, ga detaljer om en hendelse som angivelig skjedde i Peru. Offeret hevdet at hun ble kontaktet av en enbeint mann som ba henne om å hjelpe ham med å ringe på en offentlig telefon. Da han ga henne et telefonnummer skrevet på en papirlapp, begynte hun umiddelbart å bli svimmel og desorientert og nesten besvimte. Heldigvis hadde hun tankene til å løpe til bilen sin og unnslippe. I følge e-posten bekreftet en blodprøve senere på et sykehus offerets egne mistanker: hun hadde fått en dose burundanga.
Det er mer enn en grunn til å tvile på historien. For det første er det lite sannsynlig at noen kan absorbere nok av stoffet til å lide dårlige effekter ved å bare håndtere et stykke papir. For det andre fortsetter teksten med å hevde at forfatteren ble fortalt at det hadde vært flere andre lokale tilfeller av burundanga-forgiftning der ofrene ble funnet døde, noen med manglende organer (en referanse til den klassiske "nyretyveri" urbane legenden).
I likhet med historiene som sirkulerer i Nord-Amerika om kriminelle som bruker eter-smittet parfyme-prøver for å slå ut ofrene, handler burundanga-e-postene på frykt, ikke fakta. De forteller om påståtte nære samtaler med potensielle angripere, ikke faktiske forbrytelser. De er advarsler.
Gjør ingen feil, burundanga er ekte, og den brukes til å begå forbrytelser. Hvis du reiser i et område der bruken er bekreftet, må du utvise forsiktighet. Men ikke stol på videresendte e-poster for fakta.
Kilder
- “Dupes, Not Dopes.” The Guardian, Guardian News and Media, 18. september 1999, www.theguardian.com/books/1999/sep/18/books.guardianreview3.
- “Latin-Amerika: ofre for doping og mugging.” The Telegraph, Telegraph Media Group, 19. februar 2000, www.telegraph.co.uk/travel/722302/Latin-America-Victims-of-drugging-and-mugging.html.
- "Å synge til plantene." Burundanga, sangtotheplants.blogspot.com/2007/12/burundanga.html.