I likhet med Motown og Stax-Volt ble stilen kjent som "Philly Soul" hovedsakelig født av ett merke, i dette tilfellet byens egne Philadelphia International Records, ledet av låtskriver- og produksjonsteamet til Kenneth Gamble og Leon Huff. Duoen slo først gull på slutten av sekstitallet på Atlantic, og skapte klassikere som The Soul Survivors "Expressway To Your Heart", "The Intruders" "Cowboys To Girls" og Jerry Butlers "Only The Strong Survive". Deres signaturlyd - søt pop-soul med en funky, men enkel backbeat, lastet med strenger og horn og en og annen sitarlignende gitar - slo et akkord med R & B-fans som ønsket noe mindre slitende enn ren funk, og deres suksesser førte dem grunnla sitt eget merke i 1971.
Etiketten hentet sin første hit det året med en opprettelse av Philadelphia Internasjonals andre store produksjons- / låtskriverteam, Gene McFadden og John Whitehead: O'Jays 'gjennombruddshit, "Back Stabbers." Men neste singel av gruppen, "Love Train", bar Gamble and Huff-stempelet og definerte den nye sjangeren perfekt. Thom Bell, en annen produsent ved etiketten, bidro til å skape balladelyden til Philly Soul med Delfonics 'slutten av sekstitallet hits, og senere flyttet til andre etiketter og hadde tilsyn med store hits i stilen med Stylistics and the Spinners.
Resten av tiårets R&B ble styrt delvis av Philly Soul, da selv artister som ikke var tilknyttet sjangeren, kapitaliserte lydens popularitet med smash som Hall og Oates '"Sara Smile," Lou Rawls' "Youll Never Find Another Love Som Mine, "og Elton Johns lyd til lyden," Philadelphia Freedom. " Ironisk nok fødte Philly Souls frodige romantikk og enkle funk fremveksten av diskotek senere på tiåret, en sjanger som til slutt ville erstatte den, selv om sjangerens stjerner bare tilpasset seg litt for å holde seg populære.
Også kjent som: Philadelphia Soul, 70-tallet R&B, Philadelphia International, Disco
Eksempler:
"Kjærligheten jeg mistet", Harold Melvin and the Blue Notes
Den forenklede rytmen på denne uptempo-sangen, opprinnelig en ballade, hjalp til med å innlede ideen om diskotek - og Teddy Pendergrass 'endeløse vokalforbedring på slutten gikk langt med å bidra til å etablere ideen om den 12-tommers utvidede singelen.
"Love Train," O'Jays
Kanskje den ultimate i Philly Soul, en ubarmhjertig oppegående hymne av rasemessig harmoni utgitt på en tid da amerikanske raseforbindelser uten tvil var på det minste.
"TSOP (The Sound of Philadelphia)," MFSB
Den største av Philly Soul-instrumentalene, en slags mal for lyden utført av Philadelphia International house band (og, merkelig nok, deres bosatte trio av backup-vokalister, The Three Degrees).
"Når skal jeg se deg igjen," The Three Degrees
The Degrees fikk sin egen enorme pophit med denne lengtende balladen, et Gamble-Huff-under lurt ut med sukk og coos, så å hente at det fikk dem til å spille for Englands prins Charles!
"Kan det være at jeg blir forelsket," The Spinners
Skrevet av to av Atlanterhavets stall med låtskrivere, satt opp av hovedvokalist Bobby Smith, kjørt hjem av improvisasjonen til andre hovedvokalist Philippe Wynne, og toppet med franske horn som bare Philly Soul kunne gjøre lyd majestetisk.
"Break Up to Make Up," Stylistikken
Kanskje genrens største ballade, denne gangen gitt ekstra emosjonell vekt av de rare sitarlignende lydene som var et Philly Soul-varemerke og det hemmelige våpenet til Russell Thompkins 'freakish nydelige falsett.
"Hey There Lonely Girl," Eddie Holman
Holman var sjangerens andre store falsett, og dette gjensatte Ruby og romantikkens flopp var hans billett til stjernestatus ... men det var hans eneste hit.
"Sideshow," Blue Magic
Ikke så kjent som noen av de andre Philly Soul-klassikerne, gjorde "Sideshow" likevel en god jobb med den gamle ironiske, selvoppsigende "gråtende klovnen" -rutinen.
"Jeg vil alltid elske mammaen min," inntrengerne
Gruppen som satte Gamble og Huff på kartet i utgangspunktet vokste med sjangeren, og det var derfor "Cowboys to Girls" hørtes ut som søt sjel, og denne oppfølgingen høres ut som den kunne pakke dansegulv på 70-tallet.
"Didn't I (Blow Your Mind This Time)," The Delfonics
Philly Souls andre store balladeere kom med enda en klassisk falsett i William Hart, som nådde et helt nytt publikum for noen år tilbake med et Adrian Younge-produsert comeback.